Vårtegn med bismak

Ut på tur, aldri sur er det noe som heter. Sola skinte fra klar himmel og jeg hørte fuglesang i det fjerne (tror jeg da) kanksje det kom innenfra. 
Jeg var i fotohumør og hundetreningshumør, i det hele innstilt på en kjempedag ute. Planene var helt klare, lufting av hundene, med kamera. Jeg skulle kose og ta bilder mens hundene svinset rundt omkring. Jeg så det hele for mitt indre øye. Så trening og litt handling på turen gikk hjemover.

Turen gikk ut Helgelandsmoen, en nedlagt kaserne hvor det etterhånden har blitt næringpark. Her holder Hønefoss Hundeklubb til i naturfine områder.

Klubben disponerer to områder, kalt sommerbanen og vinterbanen. Jeg stoppet ved sommerbanen, der er det en oppkjørt vei, hvor det er fint å lufte hunder, for som tenkt etterpå trener vi på vinterbanen når de har fått ut den værste gruffen.

Tydelig at det våres for Mille fant ting som dukket opp fra snøen...

Ikke allting er like vakkert, på denne tiden finner vi fjorårets etterlatenskaper, og gamle planter...

Plutselig ser jeg at Mille danser krigsdans, hiver seg ned på bakken og prøver å gni seg så godt hun kan. Jeg raser bort til henne for å se hva dette var, og der... jo borrer. Hun hadde hauger av dem rundt halsen i øret og skjegget sitt. Stakkar hun visste jo ikke hvordan hun skulle få bort elendigheten.
Inn i bilen med hunder og kamerea. Trening og handling fikk bli en annen dag.

Det bar opp på stellebordet med vovsen, og remediene ble funnet fram. Kam, karde og det helt uuværlige i denne situasjon, p o t e t m e l.

Etter en halv times tid med en hund som lå musestille, var elendigheten ute av pelsen og Mille kunne atter komme seg ned på gulvet og utfolde seg med sin vante energi.

Med slik en mengde potetmel i hodet bar det rett i dusjen. Tror ikke Mille syns dette var drømmedagen hennes der hun lå våt bort i en krok til tørk.

Dette vårtegnet kunne vi godt vært foruten, men heldigvis var hjelpen nær... inne i kjøkkenskapet.