torsdag 13. oktober 2011

Kantareller - skogens gull

Hei på dere. 
Nå er det virkelig lenge siden jeg har blogget, men nå følte jeg veldig for litt skryt og overraskelse. Som dere sikkert vet fra tidligere har jeg to lagottoer, mor Ahura og datter Mille. For de som ikke er helt orientert er det italienske vann/trøffelhunder.

Forrige dagen fikk jeg en kurv med traktkantareller av en to kjekke jenter, og lykkelig satt jeg meg ute i solen og renset dem. Hundene kom selvsagt, nyskjerrige som de er. Jeg lot de snuse og ga dem gobit. Mille var mer pågående enn moren og ville gjerne spise dem også. Ikke akkurat den hundematen jeg er villig til å fore dem med.

Jeg fikk et lite lynkurs av Heidi og Trude om hvor delikatessen finnes og hvordan jeg skulle kjenne dem igjen. Stilken er bl.a. hul på traktkantarellen, om de begynner å bli mørke, mot sort spiller ingen rolle da de blir sorte i tørket tilstand.
Jeg var heldig og fant noen få. Stolt som en hane lot jeg hundene lukte på dem og sa søk. Tenkte vel ikke at de ville finne noen men tenkte at de fikk en fin skogtur.

Mille skar ut i full fart, søkte på overværet og plutselig stoppet hun med nesa ned og fullt søk i et område. Plutselig ser jeg at hun står å spiser og løper bort, joda flere klynger med kantareller. Dette gjentok seg flere ganger. Ahura kom etter men ikke med all verdens entusiasme.

Etter en stund reiste jeg hjem med dem og en kvart bøtte med sopp. Jeg reiste for sikker hets skyld oppom jentene i Maleriet og ba dem sjekke dem for meg. Joda, dette var riktig sopp.

Tenkte nok at dette var et engangs flaks og dro ut igjen idag. Nå med råd fra fagfolk om hvordan hundene skulle lære sittmarkering (ikke spise soppen) med en klikker og en go'bit. Så med lommen full av pølsesbiter, klikker, fotoapparat og begge hundene dro jeg ut i skogen igjen, på samme plassen som dagen før.

Nok en gang skar Mille avsted og jeg etter med dinglende fotoapparat, og soppkurv. Ahura skar etter og bakerst i kortesjen meg. Litt av et syn vil jeg.
Har alltid hørt at soppsanking foregår i et sakte tempo hvor man konsenterer seg om skogsbunnen. Jeg hadde mer enn nok med å konsentere meg hvor hundene var. Fikk stoppet dem et par ganger med sitt og pølsebit. Det gjorde at Ahura som er fullstendig go'bitorintert etter en tid skjønte at nesa måtte ned i bakken for en pølsebit.

Hun begynt faktisk også å konsenterer seg mer og mer. Hun fant faktisk noen kantareller som lå under mosen. Jeg så at hun søkte og begynte å grave med labben og der under mosen lå snadderet.

Bildet viser Ahura kantarellene som egentlig hadde gått inn i vinterdvale.






Bildene viser Milles jobbing (og spising) av skogens gull.
 Her står herligheten før de ble spist av en glupsk liten lagotto (disse ble reddet og havnet i kurven).
Her er dagens fangst og uten hundene hadde det nok ikke blitt noe særlig. De sporet faktisk opp alle sammen. Kunne ha vært flere men.... ja de ligger i Milles mage.

Vel hjemme ble det rensing og klargjøring for tørking. 
Fordelen med dette er matauke for vintermat og to lykkelige slitne hunder.
Jeg begir meg ikke langt ut i de dype skoger grunnet høstjakta på elg. Da jeg satt meg i bilen hørte jeg et skudd i det fjerne.
Håper det fortsatt er traktkantareller igjen når jakten er over for i år.
Noen av bildene er uklare men jeg har tatt de med for å gi et inntrykk av dagen vår.
Blir nok en tur imorgen også men da tror jeg jeg må finne et annet sted, men nå vet jeg jo hvordan skogsbunnen skal se ut der soppen gror.