Historikk/History

Italias gamle vannhund
Lagotto Romagnolo
omskolert til trøffelhund

Den italienske hunderasen Lagotto fra Romagnolo fra den nordøstlige delen av Italia, har blitt nevnt i litteraturen siden 1600-tallet. Denne genuine vannhunden forekom hos fiskere og fergeførere som arbeidet og levde i sump- og flodområdene. Lagottoen (lago=sjø) ble brukt til jakt på sjøfugl og var omtalt som veldig effektive og iherdige vannapportører.
I perioden 1840-1890 begynte et omfattende arbeid med å drenere Italias sump- og vannområder. Vannområdene som hadde krevd tusenvis av menneskeliv gjennom århundrer pga. malaria, ble nå dyrkbar mark. 


Denne tiden kan sies å være innledningen til den andre fasen i lagottoens historie.
Fiskere og fergemenn fikk se seg om etter andre boplasser og inntektskilder -
det samme gjaldt de krøllhårete hundene. Det skulle vise seg at lagottoens utmerkete luktesans ble dens redning. De ble kjent for å kunne lukte seg fram til der den ettertraktede trøffelsoppen vokste under jorden. Trøffelens vektpris er betydelig høyere enn rent gull, og hundene som kunne finne dem var åpenbart verdt sin vekt i gull. 

Fra 1920-årene ble lagottoen omtalt som den eneste spesialiserte hunde-rasen for trøffel. Folk mente at de hadde lyktes helt med å avle bort jaktegenskapen som medførte at hunden ville følge etter byttet.
I tiden mellom verdenskrigene ble bare renrasete lagottoer brukt til all trøffelleting i Romagnaområdet.
Tiden etter andre verdenskrig medførte likevel nye problemer.


Trøffelletere som trodde at de kunne ta snarveier mot mer trøffel og dermed større inntekter begynte å krysse inn både setter, pointer og pinscher. Man trodde at man
skulle få fram hunder som var raskere og som dermed skulle kunne finne mer trøffel på kortere tid. Det viste seg fort å være en stor feil, og skaden kunne ha blitt fatal for
den gamle hunderasen.


Risikoen for at den genuine lagottoen skulle bli en blandingsrase, fikk ledende hundekjennere til å begynne inventeringen av rasen på 1970-tallet. Takket være at dette arbeidet begynte i god tid, ble en lagotto som er veldig homogen og har en betydelig genvariasjon reddet. En samlet ekspertise av kynologer anser til og med at den er forundringsverdig homogen.
Godkjent av FCI 1995.
Den italienske kennelklubben godkjente rasen under navnet Lagotto Romagnolo i 1991.
FCI godkjent rasen i februar 1995, og rasen ble importert til Sverige i mai samme året.
I juni 1997 kom den første lagottoen til Norge fra Sverige.

Lagottoen tilhører gruppe 8 - seksjon 3 (vannhunder). Det finnes beskrivelser av vannhunder tilbake til 1500-tallet som har mye felles med lagottoens utseende. Den største forskjellen mellom lagotto og de andre vannhundene er lagottoens kvadratiske kropp mens både barbet og den spanske og den portugisiske vannhunden er rektangulære.
Egenskaper
:
Man skulle kunne si at lagottoen har kommet inn i sin tredje fase på 1990-tallet som godkjent hunderase og til og med moderne selskapshund. Det vil si en hund som er
aktiv i selskap med det moderne menneske som dyrker mosjon, turgåing, soppsanking, sporarbeid, lydighetskonkurranser, agility osv.


Lagottoen beskrives som snill, kjærlig og hengiven mot sin eier og lett å trene. Den er en god venn, men også en utmerket vakthund (varsler). Den har lite eller ingen aggressivitet mot andre hunder og mennesker, meget sosial selvom den kan være noe reservert.
Den livsglade og energiske lagottoen er ikke passende for stuesittere, men hører heller ikke til de rasene som krever sykkelmosjon. De elsker lange, frie turer. Finnes det vann eller sølepytter pleier lagottoen å utforske dem - gjerne avrundet med en rask
rulletørking i sand eller gress. Til tross for dette er lagottoen som oftest tørr innen en
halv time og siden rister de av seg det meste av sand og støv.
Utseende:
Lagottoens mest karakteristiske trekk ved første øyekast er den ganske korte myke og krøllete pelsen. Den skal være kraftig krøllet over hele kroppen - kun hodet, ørene og skjegget får ha mindre krøll. Pelsfargen skal være enten ensfarget hvit, skittenhvit, leverbrun, brunskimmel eller aprikos eller hvit med leverbrune eller aprikos flekker. Helhetsinntrykket skal være en nærmest kvadratisk hund som ikke skal se lavbent ut. Kroppen skal gi et bastant inntrykk - hvilket først og fremst kommer fra den krøllete
pelsen og godt oppdratte buklinjen. Halsen skal være kraftig og ganske lang, og halen bæres vagt oppover eller til og med rett opp når hunden er alert og opphisset.
Tisper veier mellom 11 og 15 kilo og har en skulderhøyde på 41 - 46 cm. Hannhunder veier mellom 13 og 17 kilo og har en skulderhøyde på 43 - 48 cm.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar